Klubbens historie

B-30's historie fra 75 års Jubileumsberetningen i 2005, skrevet av Svein Erik Skaugen

Bokseklubben av 1930 har i løpet av sin tid greid å bli et begrep i Trondheim by, og for den del også i hele landet. Når klubben nå i år skal feire sitt syttifemårsjubileum så er det faktisk et lite stykke idrettshistorie som skrives. Ta en tur rundt i byen, spør folk du møter på gata om B-30, så vil du nok få svar. Positive som negative. Folk nikker gjenkjennende til navn som Henry Tiller, Sven Åberg, Egil Eidsvåg, Svein Erik Paulsen, for ikke å snakke om mr. B-30 personlig, Byrge Byrgesen. Når det nå skal skrives en jubileumsberetning om de aktivitetene som har vært i klubben, er ikke det en helt enkel oppgave. Alle klubbens protokoller og papirer ble flammenes rov under krigen, så beretningen fra de første årene bygger derfor stort sett på samtaler med Henry Tiller, Odd Johnsen og Leif Ibenfeldt.

Det hele begynte altså i 1930. Stiftelsesdatoen var 20. mai. Den som i første rekke må få æren for stiftelsen av klubben var den gamle norgesmester Oddmund Gravem. Hva som var årsaken til at man ønsket å stifte en ny klubb er uvisst, men en av hovedårsakene må vel antas å være den svake innsatsen til de trønderske bokserne under dette årets norgesmesterskap, som for øvrig ble arrangert i Trondheim. Den fine tekniske boksingen som tidligere hadde vært et varemerke for de norske boksere, var også blitt skjøvet til side til fordel for den kontinentale stilen.

Det som var stifternes målsetting og ønsker, var å få brakt trøndersk boksesport opp på et ”godt gammelt nivå” igjen. De som i tillegg til Oddmund Gravem tilhørte stiftelsesgruppen, var hovedsaklig tidligere medlemmer av ”Sportsklubben BRAGE”, som i mange år var en av landets beste bokseklubber. Man kan derfor trygt fastslå at de som var med og stiftet B-30 hadde en god del erfaring fra boksesporten. Pågangsmot og initiativ hadde de i fullt monn, og målsettingen de hadde satt seg vitner om det. Treningen ble startet opp, og det første treningslokalet var i Søndre gate 6. Oddmund Gravem var den som var klubbens første hovedtrener, eller instruktør som det het den gang. Arbeidet med å skape en ny tid for trøndersk boksesport var i gang.

Et poeng som kan være ganske morsomt å nevne i denne forbindelse med stiftelsen av klubben, var at det i lovene for klubben var inntatt en passus hvor det het at ingen kunne bli medlem uten anbefaling fra klubbens medlemmer. Det er vel sannsynlig at denne passusen ble tatt inn fordi man ønsket å ”luke ut uønskede elementer”. Man ville skape tillit til klubben og ikke minst til utøverne av sporten. Så var da det hele i gang. Klubben fikk fort et godt rykte og tilgangen på medlemmer var god. Ved klubbens første stevne, som for øvrig ble avholdt i gamle Turnhallen, var det i alt 32 aktive som ble funnet verdige til deltakelse. Arbeidet til veteranene hadde allerede begynt og båret frukter.

Klubbens mesterskapsrekke skulle starte opp allerede året etter stiftelsen. I 1931 ble legendariske Henry Tiller norgesmester i lettvekt junior. Ja, Henry Tiller ble altså første mester for B-30. Juniormesterskapet i 1931 var altså innledningen på Henry Tillers eventyrlige karriere. Det skulle bli flere mesterskap etter hvert. Han ble norsk seniormester i 1935, 1936, 1937, 1938 og 1940. I tillegg til sine norske mesterskap ble han engelsk mester, etter å ha vunnet fem kamper på en og samme dag. Høydepunktet i Henry Tillers karriere kom vel ved de Olympiske leker i 1936 da han erobret sølvmedaljen etter en kjempeinnsats. Nevnes bør vel også at Henry Tiller deltok i 10 landskamper, hvor han i alt tok hjem 8 seire.

Men B-30 hadde ikke bare Henry Tiller. Andre boksere som representerte klubben var blant andre Rolf Nilsen og Arvid Sunde. Rolf Nilsen hentet hjem to norske mesterskap, mens Arvid Sunde vant det norske mesterskap i 1938 i bantamvekt. Av de øvrige navn fra klubbens første periode kan vi nevne Rolf (pix) Eriksen og Finn Hagen.

Så kom krigen, og med den ble det fem års pause. All organisert idrett var jo forbudt i det tidsrommet. Imidlertid, etter krigens slutt i 1945 ble det på nytt startet opp. Målsettingen var fortsatt den samme som ved klubbens etablering. B-30 skulle bli en av landets beste bokseklubber. I ettertid må det vel kunne sies at målsettingen lyktes. Med en rekke dyktige folk i administrasjonen gikk det overraskende hurtig å komme i god gammel gjenge igjen.

Allerede ved det første norske mesterskap som ble avholdt etter krigen i 1945, ble Kolbjørn Bromseth norsk juniormester i fjærvekt. I 1946 fikk klubben nok en norsk juniormester. Ulf Olsen tok hjem seieren i weltervekt.. I 1948 kom en ny mann inn på arenaen og ble norsk juniormester i weltervekt. Hans navn omtales den dag i dag med ærbødighet og respekt. Hans navn var Gunnar Gulbrandsen. Han ble også norsk seniormester i 1952. Nevnes må vel også at B-30 ved seniormesterskapet i 1949 ble mesterskapets beste klubb. Dette til tross for at klubben ikke fikk noen norsk mester.

Man gikk inn i 50-årene med stor optimisme. Nettopp på grunn av de gode resultatene som ble oppnådd under seniormesterskapet i 1949. Optimismen skulle vise seg å være velbegrunnet. I perioden fra 1950 til 1960, tok klubben med seg i alt 6 norske seniormesterskap og 6 juniormesterskap. Sven Åberg erobret i alt 3 norske seniormesterskap, og var vel i denne perioden B-30s fremste bokser.

Vi møter Sven Åberg hjemme i hans koselige leilighet i Ila. Blid og hyggelig. Skinnet kan imidlertid bedra. Mannen foran oss har en imponerende merittliste fra bokseringen, og ikke så rent få seire kom på K.O. Når han ser tilbake på sin karriere, er det vel ikke til å unngå at man kommer innpå den første kampen. – Det var mot Tor Sten fra Urædd. I andre runde fikk jeg et hardt slag i brystet og i gulvet datt jeg, ja. Mens jeg lå der og prøvde å komme til meg selv lød en røst fra salen: ”Reis dæ opp din bonkar”. Det var min far som overengasjert blandet seg inn. Allerede på neste stevne vant jeg min første premie. En sølvskje. Du verden så stolt jeg var! Vel hjemkommet med premien beordret jeg min far til å ordne en premiehylle til meg. Hans svar var bare: ”Hæng’a i en hyssing”.

Allerede uken etter dette tok han fire nye sølvskjeer i premie. Dagen etter hjemkomst med de premiene ble det premiehylle, ja! – Jeg husker 50-årene. De var også preget av arbeidsløshet og lite penger. Vi fikk jo litt penger når vi stilte opp i stevner. Tapt arbeidsfortjeneste het det, og summen var 40 kroner pr. stevne. I løpet av en helg kunne det jo bli opptil tre stevner, og ble det jo hele 120 kroner, noe som var en ganske stor sum den gang.

Som 29-åring fikk Sven Åberg profftilbud, men takket nei. – Æ va for gammel, humrer han.

Ellers så kan det jo nevnes at Sven Åberg ble mester i tre forskjellige vektklasser. I 1953 ble han norsk seniormester i mellomvekt, i 1955 norsk seniormester i lett tungvekt og i 1956 kom tittelen i tungvekt. Hva mener så den gamle mester om dagens boksing? - Jeg synes det fokuseres for mye på styrketrening. Etter min mening burde man kanskje fokusere mer på gymnastikk, spenst og fotarbeid. Boksing kan etter min mening sammenlignes med dans, det er en estetisk idrett. I 15 år var Sven Åberg aktiv. Han har aldri noen gang vært involvert i et slagsmål. Bruk boksingen i ringen er hans klare adresse til dagens utøvere.

Som nevnt foran tok Sven Åberg sitt siste norske mesterskap i 1956. Samme år ble også en annen bokser fra B-30 norsk mester i lett weltervekt. Han ble raskt en publikumsyndling, og Sven Åberg husker godt da den gutten debuterte: - Haijnn va så tyjnn at vi mått bett sammen singlætten hass me hyssing fårr at’n skoill hæng på’n. Håre stritta te aill kainta å hainn va de kvitast æ nå’n gång ha sjett. Publikum dæmm flira da’n komm inn i ringen – men da’n byjnt å båkks – bætterde – dæm slutta å flir ja!

Sa han virkelig det? Den foran beskrevne bokseren slår latterdøra på vidt gap. - Ja, jeg må vel kanskje gi Sven Åberg litt rett i det da. Joda, jeg var tynn, det er riktig det. Vi sitter hjemme hos Egil Eidsvåg. Han ser med glede på den tiden han deltok som aktiv bokser. Treningene ble ledet av Arvid Lysholm minnes han. Han vektla den tekniske boksingen, linjegymnastikk og tauhopping var også viktige ingredienser på treningene. Så var det sparring, knallhard trening.

Første kamp for unge Eidsvåg fant sted i Studentersamfundet. Motstander i fluevektklassen var Gunnar Skau. - Det gikk ikke så verst, nei, smiler han. Utfordringene stod i kø for den nye publikumsfavoritten. Allerede i sin tredje kamp fikk han møte Torbjørn Klausen, som under de olympiske leker i 1952 kom på 6.plass. Så i fjerde kamp møtte han legendariske Arnulf Risan. Eidsvåg vant begge kampene. Imponerende når man tar i betraktning at han bare var 17 år gammel. I Østersund ventet den svenske seniormester Astor Anderson på det norske juniortalentet. Junioren fra Norge var ikke snauere enn at han tok hjem seieren. Men etter hvert som tiden gikk så ble foreldrene mer og mer i mot boksingen, til tross for sønnens suksess i ringen, og han sluttet. Det ble fotball i stedet. De som har levd noen år husker sikkert Egil Eidsvåg som en utrolig dyktig fotballspiller i FALKEN.

Selvfølgelig var det ikke bare Åberg og Eidsvåg som markerte seg blant alle B-30’s utøvere på 50-tallet. Gunnar Guldbrandsen og Arne Høgsten var også to boksere som omtales med respekt. Begge to ble norske seniormestere. Gunnar Guldbrandsen i klasse weltervekt i 1952 og Arne Høgsten i lett weltervekt i 1955. Når man først er inne på heder, ære og mesterskap, må en vel også nevne at B-30 ble beste klubb ved seniormesterskapene i 1955 og 1956.

Var optimismen stor ved inngangen til 50-årene, var den ikke mindre ved inngangen til den neste 10-årsperioden Boksingen var blitt en publikumsidrett, og stevnene gikk for fulle hus. Studentersamfundet og senere Nidarøhallen var åstedene. Stemningen var høy. B-30s boksere var blant de beste i landet, og var også publikumsmagneter. Alle hadde sine favoritter, og de innfridde også publikums krav. Folk fikk valuta for pengene. Mye fin boksing ble vist, og store stevner ble arrangert. Byge Byrgesen var kommet til rors i klubben, og som vi vet, Byrge er ikke den gutten som er skvetten for å satse. Man husker tilbake til en gang det skulle arrangeres ”Amerikanerstevne” i Nidarøhallen, og vår alles Byrge gikk ut i avisen og reklamerte med at ”mørke, svarte negre” kommer. I dag hadde han vel fått bot for rasistiske uttalelser om han hadde kommet med det utsagnet!

Publikum kom, og selvfølgelig var negre populært. Pengene strømmet inn i klubbkassa, men arrangementene kostet, og pengene strømmet derfor også ut igjen, da. En av B-30s boksere som skulle bli en av mine favoritter i ringen, ble hentet opp fra Oslo av Einar Lehn. Han bokset for Pugilist og var utrolig elegant i ringen. Vi snakker som vi alle nok skjønner om Ivar Undall.

Eleganten , ble han benevnt som, av en av journalistene i Adresseavisen etter en overbevisende kamp i Nidarøhallen. – Jo da, jeg tok nok med meg Pugiliststilen fra Oslo da jeg kom til Trondheim, ja. Treneren vår i Pugilist, Gunnar Nielsen, vektla den tekniske boksingen, og ikke minst fotarbeidet. Tror nok jeg gikk i en god skole der. B-30 hadde jo også en bokser som ikke var så ulik meg i stilen, Oddvar Ervik. Han bokset jo noen vektklasser under meg da, men vi trente mye sammen, husker Undall. - Klart det er mange minner som dukker opp når en ser tilbake. En av mine gode venner, men kanskje samtidig en av mine argeste konkurrenter var Kurt Skavås. Han bokset jo vanligvis i lett-tungvekt og jeg i mellomvekt. Jeg slo ham en gang i en kamp, og Kurt var oppsatt på revansje. Ved Norgesmesterskapet i Sandefjord pinte han seg ned i vekt og stilte i mellomvekt. He,he, han mistet nok en tittel der ja. Jeg vant kampen og ble norsk mester. Tror det var i 1965. Kurt og jeg holder kontakten opp den dag i dag vi, og hver gang han er på Trondheimsbesøk avlegger han meg en visitt. Da mimrer vi om de gode gamle dager, og selvfølgelig, det er jo ikke til å unngå at vi kommer inn på norgesmesterskapet i 1965.

Jeg synes ikke det er samme kvalitet på dagens boksing som den gang jeg var aktiv. Publikumsinteressen er jo avtagende, og journalistene er jo mer opptatt av å skrive om at en Rosenborgspiller fikk en flis i fingeren. Dessuten mener jag at journalistene den gangen hadde peiling på det de skrev om, synes ikke de har det nå. Proffplaner? Nei, jeg tenkte jo på det faktisk, men en ulykke satte en stopper for mine proffplaner. Skulderen ble ødelagt, og dett var dett, for å si det med Fleksnes. Men du vet, jeg må jo innrømme at det var stas å få komme til Sverige og bokse der da. Svenskene opererte nemlig med pengepremier den gang. Premien kunne jo være 200 kroner, et høyt beløp på den tiden. Svenskene var tidlig ute også der, smiler Undall lurt.

B-30 markerte seg også som en av Norges beste klubber ved mesterskapene også i 60-årene. Ved seniormesterskapene ble B-30 beste klubb i 1964, 1966 og 1968. B-30s boksegutter ble det stilt store forventninger til i denne perioden. En må jo kunne si at forventningene ble innfridd. Fra 1960 til 1970 erobret klubben i alt 11 seniormesterskap og 8 juniormesterskap. Ivar Undall har vi allerede nevnt. Han tok sitt første mesterskap som junior i 1960, norsk seniormester ble han i 1965 og 1968, og legger en til at han fikk sølv i Nordisk mesterskap i 1968, skulle vel det meste være sagt.

Andre norske seniormestre for B-30 i denne perioden var Hans ”Gabby” Gulbrandsen i 1964, Fredrik Hagen og Kurt Skavaas i 1966, og Einar Lerstad i 1968. Nei da, den kanskje aller fremste representanten for B-30 er selvsagt ikke glemt. Svein Erik ”Spiker`n” Paulsen. Navnet nærmest sies med ærefrykt. Han ble jo i sin tid nesten legendarisk, og var alene en publikumsmagnet. Sin karriere innledet han ved å bli norsk juniormester i 1962. Siden tok han hjem norske seniormesterskap til klubben i 1964, 1966, 1968, 1969, 1970 og i 1972. Han vant også nordisk mesterskap i 1967 og 1970. Svein Erik Paulsen ble etter hvert profesjonell, og som alle vet, han hevdet seg med glans der også. Profesjonell Europamester ble han, og han fikk også en kamp om VM-tittelen.

Hvordan det hele startet? Svein Erik ”Spiker`n” Paulsen slår opp latterdøra på vidt gap. - Jeg glemmer det aldri. Det var en søndag høsten 1961. Klokka var vel ca. 07.00 på morgenen og det sto noen utenfor og dundret på døra hjemme i Klostergata. Moderen fikk karret seg opp og åpnet. Utenfor stod Byrge Byrgesen. – Din sønn skal bli med til Sverige for å bokse. Moderen fikk da omsider liv i meg, skjønte liksom ingen ting, til Sverige for å bokse? Jeg hadde jo ikke engang en tannbeskytter, ingen ting av utstyr. Spiker`n klukkler ved tanken. Men det ble Sverigetur, og hans første motstander var en av de mest kjente bokserne fra Älgen, Østersund, Sven Lundstedt. Samme Lundstedt tilhørte for øvrig publikumsfavorittene i Nidarøhallen under boksestevnene der på 1960-tallet! Det endte med seier og dermed var karrieren i gang.

Nå var det ikke seieren den gang han husker best fra sin debut. Det var lokalet stevnet ble avholdt i. – Det var så røykfullt at jeg knapt så motstanderen, og på slutten av kampen var jeg så tett i brystet at jeg knapt kunne puste! Mange gode motstandere har jeg møtt opp gjennom årene, og mange kamper har jeg i hodet ennå. Olympiade var jo noe vi alle så frem mot, og i 1968 skulle jeg delta i Mexico-OL. En fotballskade satte imidlertid en stopper for min deltakelse der. Da olympiaden pågikk, var jeg rekonvalesent etter en meniskoperasjon. Nils Dag Strømme fra Kristiansand overtok min plass i troppen. Nordisk mesterskap var liksom inngangsbilletten til Olympiadeltakelse den gangen. (Spiker`n ble Nordisk mester i 1967).

Ved neste olympiade var jeg imidlertid på plass. Jeg hadde til og med egen heiagjeng. Gretha og Byrge satt ringside, og kom med ivrige og entusiastiske tilrop. Gretha hørtes jo over alle da, legger han smilende til.

Svein Erik Paulsen ble profesjonell. Vi vet alle at han hevdet seg med glans. Han fikk kamp om Europamesterskapet, og var ikke levnet store sjansene mot daværende mester, den rutinerte ”south-paw” bokseren Lothar Abend fra Tyskland. Imidlertid gikk det ikke slik ekspertene hadde trodd. ”GUTEN ABEND” (god natt) var overskriftene i avisene dagen etter. Norge hadde fått en europamester i profesjonell boksing! Han forsvarte jo sin tittel flere ganger, og så tok han utfordringen, nemlig en mulighet til å bokse om VM tittelen. Jo da, han tapte, men etter de flestes mening burde han ha vunnet da. Han hadde mesteren på gyngende grunn i begynnelsen av kampen, men fulgte vel ikke helt opp da. – Nei, jeg var vel ikke offensiv nok, innrømmer han også selv. Sin siste kamp bokset han som profesjonell i Bergen i 1978. En lang og ærerik karriere var over, men navnet Svein Erik Paulsen vil nok bli husket i mange år fremover.

Ved inngangen til 1970 årene hadde flere av klubbens ”veteraner” lagt hanskene på hylla. Et generasjonsskifte var underveis i klubben. Svein Erik Paulsen og Kurt Skavaas fortsatte, men Svein Erik Paulsen ble profesjonell, og med han forsvant jo en publikumsmagnet ut av klubben. Imidlertid fikk Skavaas og Paulsen med seg hvert sitt norske mesterskap i begynnelsen av 1970 tallet. Skavaas i 1971 og Paulsen i 1972. Nye talenter kom til og nye mesterskap ble erobret av klubbens boksere i perioden 1970-1980. I alt fikk klubben 9 seniormestre. Foruten Skavaas og Paulsen ble følgende boksere norske seniormestere for B-30: Richard Bergmann 1972, Stig Kjeldsberg 1973, Bjørn Kleveland 1974, Roger Andersen 1978, Knut Reitan 1978 og 1980 og Stig Hagen i 1980.

Når man skal ta for seg 80-årene i klubbens historie, vil perioden 1980-1990 kanskje være mer preget av den harde konkurransen på markedet. Økonomi har som kjent gjennom alle tider vært et stadig tilbakevendende problem, og 80-årene var ikke noe unntak i så måte. B-30s ledere har imidlertid bestandig vært villige til å gå nye og kanskje også uortodokse veier når det gjelder å skaffe penger til klubbkassen. Nevnes må vel her at ved den store Fiskerimessen som ble arrangert i Trondheim i 1980, var det B-30s medlemmer som stod for vaktholdet. En kjempejobb som ble løst til alles tilfredsstillelse, og som ikke minst brakte klingende mynt inn i klubbens kasse. B-30 kunne med andre ord starte opp inngangen til perioden som en ”rik” klubb. Sportslig var også starten på det nye 10-året meget oppløftende. Klubbens boksere hentet i 1981 hjem 2 ungdomsmesterskap, 3 juniormesterskap, 4 seniormesterskap og ett nordisk mesterskap i juniorklassen.

Den harde konkurransen, med flere tilbud til publikum, gjorde også sitt til at en av klubbens sikreste ”melkekyr”, BINGOEN, fikk en dalende kurve. Overskuddet uteble, og på nytt søkte klubbens ledere seg ut på arbeidsmarkedet. Det ble opprettet et samarbeid mellom B-30 og NARVESEN , hvor B-30 fikk jobben med renhold/vakthold ved toalettene på jernbanestasjonen. Som kanskje de fleste husker, avstedkom dette arbeidsforholdet en del avisskriverier. Men klubbens medlemmer løste også denne arbeidsoppgaven til arbeidsgivers fulle tilfredshet, og resultatet ble at klubben fikk ytterligere oppgaver hos NARVESEN.

Sportslig må en vel kunne si at suksessen fra jubelåret 1981 ikke helt ble fulgt opp. Kanskje la man lista for høyt? B1930’s målsetting har jo alltid vært å være landets ledende bokseklubb. Selv om mesterskapene kom jevnt og trutt, er det vel ikke til å legge skjul på at man hadde ønsket seg flere. Konkurransen om å gå til topps var blitt merkbar hardere. Nye klubber dukket opp, og med dem nye talenter. Ungdommer fra innvandrermiljøene begynte å oppsøke treningslokalene, da de følte at her ble de tatt vare på og akseptert. Boksesporten fikk med dette også nye vinder i seilene. Norske boksere var igjen begynt å hevde seg internasjonalt, noe som igjen bidro til å øke interessen for sporten.

I 80-årene ble også en ny barriere brutt når man tenker på boksesporten. For første gang kunne man få oppleve jenter i ringen som utøvere av ”The noble art of self-defence”. Uten å ta for sterkt i, så må en vel med en viss stolthet kunne si at det er B-30 som har vært banebryteren i Norden på det området. Klubben har jo fått frem flere dyktige kvinnelige boksere som har representert klubben på en fremragende måte både nasjonalt og internasjonalt

Når man skal runde av denne 10-årsepoken i klubbens historie, vil det være naturlig å nevne de av våre boksere som har hentet hjem heder og ære i form av mesterskap til klubben.

Seniormesterskap: Harald Torgersen, Morten Skotnes, Bjørn Karstein Sivertsen og Knut Reitan i 1981. Frode Nebelung i 1983, Lars Thore Thomassen 1987, 1989 og 1990 samt Frank Wahl i 1988. Nevnes her må vel også at Harald Torgersen ble Nordisk mester for junior, og at Lars Thore Thomassen fikk sølv i Nordisk mesterskap for senior i 1987.

Nye ti år har gått og vi befinner oss 90-årene. Ved inngangen til 90-årene stod klubben foran store utfordringer. Økonomisk har det, som vi allerede har omtalt, stått brukbart til. Sikre inntektskilder som BINGO, vakthold o.s.v. forvant, og klubbens styre måtte på nytt sette fantasien i sving for å skaffe de inntektene klubben trengte til sin videre drift. Iderikdom har aldri vært noen mangelvare i B-30s styre, og nye inntektskilder ble funnet. Når det gjelder klubbens økonomi, finner en det også riktig å nevne den ustoppelige Dame-/Aktivitetsavdeling som gjennom sitt virke har bidratt med atskillige hundretusener av kroner til klubbkassen. (Det vises for øvrig til egen beretning for Dame-/Aktivitetsavdelingen).

Frem til nå har klubben hatt sitt tilhold i Nidarøhallen. På grunn av en del misnøye i klubben med dette leieforholdet, stod nytt og ikke minst et eget treningslokale høyt oppe på prioriteringslista til klubben. I 1991 kunne så endelig klubben flytte inn i sine nåværende lokaler i Byåsveien. En må vel kunne si at det var en ny milepæl i klubbens historie da de nye lokalene ble tatt i bruk den 1. oktober 1991. Nye muligheter åpnet seg for den driftige klubben. Det ble aerobic, det ble step, fitness-boksing og et treningssenter. I tillegg ble det også etablert en bokseskole. Klubbens egne krefter ble i stor grad benyttet, og disses erfaringer og rutine har nok gitt mang en håpefull bokser en god ballast med på veien mot fine bragder i ringen.

Sportslig så må det vel sies at 90-årene har vært ganske brukbare. Nok en gang minner vi om klubbens høye målsetting, nemlig å være landets ledende bokseklubb. I perioden 1991 – 2000 hentet klubbens utøvere hjem i alt 18 norske mesterskap, hvorav 5 seniormesterskap. Fire av disse mesterskapene ble vunnet av en storvokst kar fra Orkdal, Per Magne Tronvoll. Per Magne ble etter hvert som han ”slo seg fram” i ringen også et yndet intervjuobjekt for landets sportsjournalister. Han har jo aldri lagt skjul på sitt kristne livssyn, og dette ble jo ”snadder”. Kombinasjonen ”slåsskjempe” og ”forkynner” tente nok mang en sensasjonshungrig skribent.

Vi har lagt 10 år bak oss. Et sekelskifte er passert. Forventningene er store. Hva vil denne epoke bringe?

Klubben rådet over mange talenter, og ikke minst har klubbens kvinnelige boksere virkelig slått fra seg. Kari Jensen ble etter hvert en forgrunnsfigur for dameboksing i denne perioden. Den første kongepokal som noen gang er blitt utdelt i kvinneboksing erobret hun ved mesterskapet i 2004. En milepæl i dameboksingen! Man følte at endelig ble de kvinnelige bokserne tatt på alvor!

Trenersituasjonen har også vært god i perioden. Klubben startet opp med to hovedtrenere, nemlig Knut Reitan og Morten Skotnes. Etter hvert tok Morten Skotnes over treneransvaret alene. Hva han har betydd for rekrutteringen og ikke minst talentutvikling innenfor boksemiljøet er vel nærmest uvurderlig. Det er vel nok å vise til at klubbens boksere hentet hjem både Kongepokaler og Forbundspokaler i denne perioden. Morten har vært en stor inspirator for de unge boksespirer, og som vi vil se, familien Skotnes har bidratt med to nye talenter, nemlig Mortens sønn Ivan og hans fetter Marius.

Som vanlig har klubbens boksere hevdet seg bra i mesterskapssammenheng. I alt erobret klubbens utøvere 3 seniormesterskap. Tor-Erik Sivertsen i 2002 og 2003, og Kim Johnny Jenssen i 2002. I tillegg vil vi nevne at Tor-Erik Sivertsen fikk Forbundspokalen i 2002, og året etter erobret han selve Kongepokalen. Kari Jensen ble norsk mester og nordisk mester i senior damer i 2003, 2004 og 2005. I 2003 ble hun tildelt Forbundspokalen og i 2004 kronen på verket - Kongepokalen. Når man da legger til at Ingrid Brevik Hegle ble norsk mester i senior damer i 2004 og ble tildelt Forbundspokalen ved dette mesterskapet, så sier det litt om kvaliteten på klubbens utøvere.

Internasjonalt har også kvinnene gjort det svært bra. Under EM for kvinner i 2003 tok både Kari Jensen og Ingrid Brevik Hegle bronse, i 2004 tok Kari Jensen sølv. Begge har vunnet og tatt medaljer i flere Internasjonale kvinneturneringer.

Økonomi er jo et stadig tilbakevendende tema innenfor all lagsvirksomhet. Bokseklubben av 1930 er ikke noe unntak i så måte, bortsett fra at her har økonomien vært svært god. Det er flere inntektskilder å ta av, og resultatet er at klubben er særdeles ressurssterk. Noe som igjen kommer de aktive til gode. Styret tenker fremover hele tiden, og stadig vekk dukker det opp nye muligheter for å få penger inn i klubbkassen. Inntektene fra spillautomatene har vært svært variable, men det ser da ut til at de har fått stabilisert seg etter hvert, selv om inntektene fra disse er svært usikre i fremtiden. Inntekter fra aktivitetene (Aerobic, step, fitness-boksing og treningssenter) har gledelig nok vist en økende tendens. Det er tydelig at dette har slått an blant publikum, noe som igjen har kommet klubbkassen til gode i form av treningsavgifter. En fin periode har dette vært for klubben, og hva så med fremtiden?

Hva med fremtiden?

Jubilanten har hele tiden bestrebet seg på å oppfylle stifternes mål: Nemlig å være Norges ledende bokseklubb. Vi må vel kunne si at langt på vei så har dette lykkes. Klubben har i løpet av de 75 år som har gått hatt mange fargerike personligheter innenfor sine rekker. Både av utøvende boksere og ikke minst svært fremsynte ledere. Dette er også situasjonen i jubileumsåret. Et svært dyktig styre, god økonomi og ikke minst dyktige utøvere.

Rekrutteringen til sporten er god. Miljøet i klubben er godt. Alle som kommer føler at de blir tatt vare på. Noe som igjen har ført til at klubben har fått inn en del av ”våre nye landsmenn” i sin midte. Her føler de at de blir akseptert og godtatt. Klubben er jo også en sosial faktor. Den samler ungdommer, og trekker dem vekk fra gata. Her kan de få utløp for sin aktivitetstrang gjennom hard trening og disiplin. Pr. i dag så rår klubben over flere lovende boksere. Mange av dem på et godt norsk nivå. Glemmes må heller ikke alle de dyktige og lovende kvinnelige boksere. På dette feltet må en vel ha lov til å karakterisere B-30 som en av Norges i særklasse ledende klubber. Fremtiden bør derfor kunne sees som svært lys etter min mening!